Arrangementer

Magnus Berg - Den nye gitarhelten Det er på scenen, foran sitt publikum, 21 år gamle Magnus Berg aller helst vil være. Her får han spilt ut sine følelser med gnistrende energi og formidlingsevne. Med sine tekniske ekstremferdigheter på gitar, sin røffe vokalt og sitt 'tighte' band, tar Magnus Berg deg med på en reise gjennom rockens historie med farger av pop, country og americana. Hvor han på sin unike måte tolker såvel gamle storheter sin musikk, og sin egen. Bergs talent har allerede i en årrekke bragt han til festivaler og klubbscener i Europa og til soulmusikken og blusens hjemland, USA. Magnus Berg plukket opp gitaren allerede som 6-åring, og konsertdebuten fikk han seks år senere under Kraftfestivalen. Som 15-åring laget han sitt første album Going to St. Pete hvor han fikk med seg sin gode venn og mentor Mike Zito (Royal Southern Brotherhood) på tre låter. I 2014 kom Cut Me Loose - et album som fikk svært gode anmeldelser, gikk til topps på Roots Music Report (hvor de lå i 30 uker), ble kåret til «Årets album-nykommer» av bluesbladet Blues Blast Magazine og som fikk heftig radiorotasjon i statene. I september 2017 kom oppfølgeren "In My Shoes". På dette albumet har han lagt alt av coverlåter på hylla og byr for første gang på et album med kun eget materiale. Albumet inneholder flere låter som virkelig understreker at Berg ikke bare kan sin blues, men også er en mann med dyp kunnskap og forståelse for vintage soulmusikk. Med seg på albumet In My Shoes har han, som alltid, bassist Bo Berg og trommeslager Tomas Pettersen. Nå har Berg startet på et nytt album som slippes i 2018. Da krysser han over til et mer "rocka" uttrykk ala inspirasjonskilder som Queens Of the Stone Age, Black Keys, Jack White/Whitestripe og AC/DC. Dette blir en sjangerkryssning av rock, disco, pop og selvfølgelig litt blues. "

Spoonful of Blues er et av Norges mest populære bluesband. Kjent for sin energifylte konserter turnerer de både nasjonalt og internasjonalt. Spoonful Of Blues turnerer norske bluesklubber og festivaler med fulle hus, de turnerer stadig oftere internasjonalt med økende hell. Sverige, Danmark, Finland, Frankrike, Polen og USA står årlig på turneplanen, og bandet står bak plateinnspillinger som blir lovprist på begge sider av Atlanteren. Foruten deres egne kritikererroste plateutgivelser så har Notoddenguttene vært involvert i tre album som har vært nominert til Blues Music Awards i USA: Super Chikans album ”Chikadelic”, Lazy Lesters store comeback-album «You Better Listen» og Louisiana Reds ”Back To The Black Bayou”. Med Super Chikan så vant de sågar Blues Music Awards i katergorien «Traditional Blues Album of the Year». Det er unikt og har ikke skjedd med noen norske bluesband hverken før eller siden. På Notodden Blues Festival er deres opptredener blitt møteplasser for en stadig voksende publikumsskare. Disse bluesrebellene fra Notodden vet å sette pris på sitt publikum og er tilsynelatende villige til å selge sjela si for at folk skal ha det fint på sine konserter. Med en sterk låtkatalog av originalvare og med Morten Omlid og Jostein Forsberg som kapteiner på skuta, er Spoonful Of Blues garantister for topp stemning. Sjanger: Blues, Rock. Bandmedlemmer: Jostein Forsberg, Morten Omlid, Eskil Aasland & Tony Caddle

REIDAR LARSEN Reidar Larsen ble født i Oslo i 1955, flyttet til Stavanger 5 år gammel og har bodd der siden. Som sønn av en pianobygger/-tekniker/-stemmer var det vel nærmest naturlig å ta pianotimer fra ca. 7 års alderen. Dette la fundamentet for å bli med på banddannelse på ungdomsskolen omkring 1968, og første "offisielle" spillejobb i Stavanger 17. mai 1970. På denne tiden ble også en særlig interesse for bluestradisjonen vekket, først gjennom engelske bluesbaserte band, og etterhvert gjennom anskaffelsen av "svarte amerikanske" plateutgivelser. Deretter fulgte diverse band innen både pop, rock og dansemusikk, og perioder som både halv- og helprofesjonell musiker. For eksempel ble året 1974 preget av første plateinnspilling med pop- og dansebandet Staccato, samt medvirkning til oppstarten av Stavangerensemblet. I dag snakker vi om 12 egne albumutgivelser, hvorav to registrerte gullplater, medvirkning på en rekke andre utgivelser og ca. 100 konserter årlig gjennom mange år. Og kanskje har det ikke vært mer oppmerksomhet og positiv respons enn akkurat nå... OZ & THE WIZARDS Oz & The Wizards er et rendyrket bluesband fra Kristiansand. Bandet hadde sin debut for Christiansand Bluesklubb i oktober 2017 og har spilt på en rekke bluesklubber i Sør-Norge, blant annet i Stavanger, Sandnes og Arendal. «Oz» Grytdahl skriver alle låtene selv, med et par små unntak, så sjekk ut promo-videoen som ligger her.

On the North Carolina side of the Southern Appalachians, the land still retains its secrets. It’s a place of paradoxes, where poverty is handed down from one hardscrabble generation to the next in towns passed over by the New South progress that gives a city like Asheville its bourgeois charm. It’s a resilient pocket of wilderness where a small band of Cherokee once disappeared into the misty hollers to wait out the white man’s ire, back in the deep woods where old growth timber blocks out the sunlight and compass needles sometimes spin crazily and the trappings of civilization give way to things beyond human understanding. On the cusp of releasing his 13th studio album — “Come Hell or High Water,” out XXX on Singular Recordings — singer-songwriter Malcolm Holcombe is a both a part of and apart from those Blue Ridge hills, a Southern folk golem brought to life by the deeper mysteries that give these hills so much of their folklore. His songs belong in the same Western North Carolina echelon of mysteries like the Brown Mountain Lights or the ghostly apparitions along Helen’s Bridge or the phantom choir of Roan Mountain — things that surpass conventional explanation but summon forth a combination of awe and primal longing, an ache to understand the great questions of the human condition. Malcolm may not have the answers to those questions, but his songs are drawn from the same waters that begin as a trickle in the deep woods: wild, untamed, filled with the whispers and roars of all the mysteries and wonders those hills contain. And like the region’s otherworldly manifestations, they come from a place that transcends easy understanding, even by their creator. “I don’t know, man; people ask me that stuff, and I can’t really tell you where it comes from,” Holcombe says. “I’m not really good at pulling a Houdini and getting the pencil to levitate. Getting my pencil to levitate is impossible; it’s not in my realm of being. Like my friend Eddie from up here in Swannanoa says, ‘If you like to get corn, you got to get out the hoe.’” For “Come Hell or High Water,” he wields that hoe with a deft set of hands, gnarled fingers smelling of tobacco and fresh dirt and the resin from thousands of worn-out guitar strings. It’s his third record in as many years, but it’s a pointless endeavor to talk to him about his creative process, because Malcolm isn’t the sort of songwriter to poke those dark recesses of the mind to figure out where the words that bubble up there come from. “It’s like a friend of mine said years ago — everything’s a miracle or nothing’s a miracle,” he says. “It’s just miraculous to be in this situation with some wonderful folks that I’ve been working with over the years, and to be supported by my wife and friends and fans.” Two hundred years ago, early settlers might have visited a man like Malcolm in a cave cut into the side of a North Carolina mountain, hauling tobacco or hides through the Southern Appalachian woods to receive words of wisdom. Even with the contemporary trappings of internet songwriting and email and digital studio wizardry at his disposal, he’s not that far removed from that wild-eyed hermit who speaks in riddles and metaphors and delivers prophecies and portents of troubled times. If there's one thing you can depend on Holcombe to deliver, it's honesty — often searing, often painful, always with the sort of deft turn of phrase that has made ardent admirers out of his contemporaries. “Malcolm Holcombe is an artist of deep mystery and high art; he is who I listen to, and have for over 20 years,” says Darrell Scott, one of Nashville’s premier sessions instrumentalists and a nationally respected singer-songwriter. “All the goods that I value in songs and artistry are in Malcolm.” “I think for most songwriters, songs are like clothing. Malcolm's songs are his skin,” writes fellow Nashville tunesmith David Olney. “They are a direct expression of who is as a man.” “People like to say Malcolm Holcombe is a national treasure, and they got that right,” adds R.B. Morris, an East Tennessee singer-songwriter, playwright and the former poet laureate of the City of Knoxville. “He stands on all the old American music traditions and takes them his own way into a very individual music expression.” “Come Hell or High Water” is trademark Malcolm: chiseled out of a life abundant in both hard times and sweet ones. He was born and raised in these hills, learned to play the flat-top guitar with a local folk group and woodshedded on stages at dance halls, county fairs and community centers throughout the region. He left for a spell, winding up in Nashville and signing a record deal with Geffen that exposed him to a wider audience, but ever since he came back home, he’s been content to do his own thing, earning admiration from contemporaries like Steve Earle and Emmylou Harris and drawing comparisons to everyone from the late Townes Van Zandt to Bruce Springsteen for the way he paints vivid portraits with his songs, turning them into haunting, brooding, moving affairs. There's an ache of loveliness and loneliness, of torment and hope, threaded through each of the 13 tracks on his latest, all of them crafted with the celebrated roots-music couple Iris DeMent and Greg Brown. As exquisite as both guests sound, however, it’s Malcolm’s roughhewn and ragged voice that “cuts through ya like a frozen butter knife,” to borrow a line from “Old North Side,” one of the new record’s easy-like-Sunday-morning grooves. It’s a song of snapshots as only Malcolm can take them — “gas-guzzling rustbucket” … “JFK on the stickhouse mantle” … “the old man’s porch” … images trumping narrative, a glimpse inside the flurried hurricane of the songwriter’s mind. “This world is full of goodness and a lot of positivity, but it seems like I can relate to the underdog and the downtrodden, for obvious reasons,” he says. “Those types of songs seem to strike a nerve more deeply than the ‘Yellow Brick Road,’ because I think it’s a struggle for all of us to try to do the next right thing. Some people have the spiritual chemistry to be able to achieve that more easily than others, but I think we all struggle with getting up in the morning and trying to live in our own skin.” “Feelin’ my age, feelin’ cynical and wrong, too scared to believe I belong anymore,” he ponders on “New Damnation Alley,” one of those vocal tangos with DeMent that takes “Come Hell or High Water” to a level umatched by his past catalog. When they channel the sweet ache of “I Don’t Wanna Disappear” or lift up the gospel-blues praises of “Gone By the Ol’ Sunrise” or send up a warning for the coming “rain and the dread” on “Black Bitter Moon,” Malcolm’s guttural growls and hissing lamentations are tempered by DeMent’s country drawl sweetness. And by the time the record fades into the final track — “Torn and Wrinkled,” a weary rumination on the passage of time and one man’s life’s work (“my conscience carries all the weight to help another’s heavy burden”) — it becomes clearer than ever that Holcombe’s voice deserves some sort of recognition by the state of North Carolina for its unique contribution to the art and tradition of the hill country he calls home. It's the groan of weathered timber from an abandoned mountain cabin during a spring storm, the lonesome bark of a coyote on the other side of a ridge or the whine of a locomotive cutting through Appalachian valleys in the dark of night. It’s a haunting and mysterious thing, and like most of the mysteries of these hills, the true beauty lies in the eyes — or in this case, the ears — of the beholder. “It’s not for me to judge what people think or ascertain from the tunes; they get what they get out of them,” he says. “I try not to think about it or get too analytical about any of it. They’re just built through personal experiences and living my life with family and friends, and by the grace of the good Lord, I’m able to be of service and offer some stories.”

Hentet fra omslaget til West Side from the East Side Fenomenet Kurt Slevigen er det hittil mest oslofolk som har kunnet få oppleve. Til høsten kommer han endelig med egen plate - den aller første, og egentlig var det ikke han som stod på mest for å gå i studio en gang. Kurt Slevigen vil helst spille. Med Chicago Bound og Oslo Bluesband har han vært på farten før, men han vil helst styre toget slik han gjerne har i de bandene han har spilt i. Han er en bluespurist, det er ikke mange kompromisser der i gården: Dette er en mann som mener all god blues ble spilt inn før 1970 - og som sier det høyt på sin lavmælte måte. Derfor spiller han helst låter av de gode, gamle gutta - selve kilden. Kurt Slevigen synes han får uttrykt seg selv nettopp gjennom disse låtene - selv om de er langt unna norsk hverdag anno 2002. Låter skriver han forøvrig knapt sjøl. - Å skape noe nytt som samtidig skal være bra, er vanskelig. For meg har låttekstene dessuten mindre betydning. Musikk er musikk, bøker er bøker. Det er fraseringen og gitartonene som er følelsesuttrykket i mine ører. Det er derfor jeg spiller; jeg vil formidle disse følelsene til publikum, og heller spille en god låt på min måte enn å lage en halvgod en sjøl, sier Kurt. Og hvilke følelser. Har du sett Kurt Slevigen live, glemmer du det ikke så lett. Det er også derfor de som gjerne lytter til ham - ikke så sjelden andre musikere - ofte har et svært sterkt forhold til ham og hans musikk. For det han gjør, er totalt originalt, særpreget, medrivende, skeivt og upolert. Kreativ galskap og improvisasjoner innen bluesens faste rammer. Å ha et helt personlig uttrykk er det Kurt Slevigen ønsker som musiker. Det skal høres at det er ham. Han liker at han umiddelbart kan kjennes igjen i form og uttrykk - og er forøvrig blant de få norske bluesartister som kan akkurat dét for tiden. Han er en glimrende gitarist i sin stil, med en særegen, men sterk og følelsesladd, stemme, og har vokst seg sterkere og sterkere som artist de senere årene. Kurt Slevigen er en latecomer i forhold til mange andre. Han tok ikke i en gitar før han var nokså voksen, i hvert fall i forhold til dagens unge gitarhåp, og har spilt seg sakte frem her i verden. Han påstår han ikke tar ting så lett - og mener sjøl det har vært en fordel, fordi det har gitt ham muligheten til å jobbe frem et eget uttrykk innen bluesen. Ifølge Kurt Slevigen gir blues rom for å ta ut mye kraft og energi, og kan også gi en nesten ruslignende opplevelse fordi det monotone i blues kan gå over mot det meditative. Og en rus blir det også for publikum når Kurt Slevigen spiller seg inn i følelsene sine. Du glemmer ikke en slik konsertkveld. Kurt Slevigen har bodd i Oslo siden 1986. Oppveksten førte ham fra Rakkestad til Sunnhordland, og det var på Stord han stiftet bekjentskap med bluesen. Under studietiden i Bergen var han med på å starte Bergen Bluesklubb og kan vise til medlemsnummer 001, og spilte i flere band - blant dem Blue Soul, der resten av besetningen senere ble med i Goodtime Charlie. Også da han bodde i Trondheim ble det bandjobbing. Da han kom til Oslo, ble det først Oslo Bluesband i en årrekke, siden Chicago Bound og etterhvert endel egen jobbing, og nå egen plate. Gitte Johannessen

RICH HARPER BLUES BAND Rich Harper lærte seg å spille gitar først og fremst ved å lytte til plateartister som Eric Clapton, B. B. King, Rory Gallagher, Freddy King og Duane Allman. Rich utviklet sin egen slidestil ved å bruke samme medisinflaske som Duane Allman. Allman, som døde etter en motorsykkelulykke i 1971, brukte en tom medisinflaske til å spille slide med. Etter og ha spilt rundt på små steder i Pennsylvania, flyttet Rich til L. A. for å finne likesinnede og danne Rich Harper Blues Band. De gjorde stor suksess med sin debut-CD "Don't Think Just Play" som ble valgt til Amazon.coms "Emerging New Blues Artist". Det gikk ikke lang tid før bandnavnet poppet opp i bluesmagasiner overalt, og andre bluessamfunn maste på sine medlemmer om å sjekke ut den nye gruppen som meislet ut en unik nisje for dem selv i bluesverdenen. Da bandet ga ut sin andre CD, "Bottle Up Blues", hadde de Europa med seg, noe som førte til en førsteplassering på Amazons liste i Sveits. Radiostasjoner verden over ønsket dem velkommen med åpne armer, og denne gangen greide de en topp-plassering på Rolling Stones "MP3 & More Blues Chart" med sporet "As She Moved In (My Guitar Went Out)".

Hele 7 band og gjester opptrer for deg og dine venner denne kvelden. All inntekt fra billett-salget tilfaller klubben. Klubben er helt ny, og derfor er vi utrolig takknemlig for hjelpen fra våre dyktige musikere. Klubben blir presentert for gjestene, styret blir presentert, og selvsagt skal vi ha en konferansier. Vi har fått Eric Malling som konferansier. Han var også med under Åpninga i 1996 av nå nedlagte Christiansand Blues Club, i Down Town. Her vil det bli rift etter billetter, så vær tidlig ute med forhåndskjøp av billetter. GRAND OPENING 26.1. Band som skal underholde oss: OZ & The Wizards, The Last Time Band, Billy Goat, Nightcrawler, South State, Mr Wonderful og Rusty Nails. Konferansier: Eric Malling. Eric som og var konferansier i 1996 på åpninga av CBC. Fra kl 20 til kl 02 Det blir jo en megakveld dette Ingen rabatt på dette arrangementet Salg av bill. kommer under her